Gravplassloven § 7 andre avsnitt handler om fysisk flytting:
Avdødes legeme eller aske kan etter gravlegging ikke flyttes uten tillatelse fra gravplassmyndigheten. Tillatelse kan bare gis dersom sterke grunner taler for flytting og det er fastsatt hvor ny gravlegging skal finne sted. Gravplassmyndigheten kan sette vilkår for slik flytting.
Tillatelse til flytting kan det bare gis dersom "sterke grunner" taler for flytting og det "er fastsatt hvor ny gravlegging skal finne sted". Det skal med andre ord mye til for at man skal kunne flytte avdøde. Lovforarbeidene viser for øvrig at gravfreden står sterkt i Norge, og at lovgiver har vært bevisst på at det skal mye til for at fysisk flytting skal kunne finne sted. Komitéflertallet (alle unntatt én) på Stortinget uttalte før vedtakelse av loven at det har registrert at det oftere kommer ønske om flytting av gravlagte og ser ikke dette som en ønsket utvikling verken for lik eller urner.1
I departementsrundskriv F-037-01 av 29. juni 2001 står blant annet dette om gravplassloven § 7:2
Bestemmelsen innebærer at tillatelse til flytting av begravet legeme eller askeurne blir gitt av ... [gravplassmyndigheten] på det sted hvor vedkommende er gravlagt. Bestemmelsen medfører ingen endring i vilkårene for at tillatelse skal kunne gis, og departementet forutsetter således at bestemmelsen fortsatt vil praktiseres restriktivt. Gravferdsloven § 7 setter som vilkår for at tillatelse til flytting av en avdøds legeme eller aske kan gis at "sterke grunner" taler for flytting og det er "fastsatt hvor ny gravlegging skal finne sted". I samsvar med reglene om feste av grav må det før tillatelse kan gis foreligge samtykke både fra den som er ansvarlig for eller fester av graven det skal flyttes fra og graven det skal flyttes til.
Som eksempel på sterke grunner nevner lovforarbeidene at avdøde er lagt i feil grav eller at kirkegården skal omreguleres. At gravens plassering innebærer en urimelig belastning for de etterlatte vil også kunne begrunne flytting. Departementets praksis i klagesaker har stilt strenge krav der det sistnevnte har vært anført som begrunnelse. Det har i slike saker sjelden vært gitt tillatelse til flytting uten at det har foreligget erklæring fra lege som av helsemessige grunner tilrår flytting. Bestemmelsen skiller i utgangspunktet ikke mellom flytting av askeurne og flytting av person som er gravlagt i kiste. Flytting av kiste er imidlertid lite aktuelt i praksis, blant annet fordi man også må ta hensyn til kirkegårdsarbeidernes arbeidsforhold. Tidsaspektet vil her være av stor betydning. Tillatelse til flytting av kiste har bare vært gitt helt unntaksvis og i helt særegne tilfeller.
(…)
[A]dgang til å overføre navnet fra et gravminne til et annet uten at urnen eller kisten fysisk har blitt flyttet, såkalt "symbolsk flytting" (…) har vært oppfattet som en relativt tilfredsstillende erstatningsordning i de fleste tilfeller hvor det ble gitt avslag på en flyttesøknad. Det viktigste for svært mange synes å være at man har en grav å gå til for å minnes, og mindre vesentlig hvorvidt avdøde fysisk er gravlagt der. (…)
Av lovforarbeidene (NOU 1989:7 Den lokale kirkes ordning s. 270) fremgår følgende:
Som eksempel på sterke grunner som kan begrunne en flytting, kan nevnes gravlegging i feil grav og omdisponering av gravplassarealene. I særlige tilfeller kan også gravens plassering innebære en så urimelig belastning for de etterlatte at det må sies å foreligge sterke grunner.
I de tilfellene hvor det er et ønske fra enkelte etterlatte å fysisk flytte avdøde, hjelper det lite dersom ansvarlige for grav eller fester ikke gir sitt samtykke til fysisk flytting. Det må antas at både fester og ansvarlig i slike tilfeller har rett til å nekte å gi samtykke. Gravplassmyndighetene må derfor kunne avvise en søknad om flytting av den gravlagte dersom søknaden ikke er fremmet av festeren/den ansvarlige selv eller med samtykke av festeren/den ansvarlige selv.3
Forholdet til gravfreden
Spørsmål om flytting skal tillates må hele tiden vurderes opp mot hensynet til gravfreden, jf. blant annet gravplassloven § 8.4
Tillatelse fra helsemyndighetene
Rammen for denne veilederen er først og fremst gravplassloven. Andre lover kan også være relevante. Her er det grunn til å være klar over forskrift om transport mv. av lik § 2-3:
§ 2-3. Oppgraving og flytting av lik
Ved oppgraving og flytting av lik skal kommunelegen underrettes og godkjenne oppgravingen. Dersom det er grunn til å anta at liket er smittet av en særlig smittsom sykdom skal oppgraving og flytting godkjennes av Helsedirektoratet. Oppgraving og flytting av lik kan ikke nektes med hjemmel i denne forskrift med mindre det foreligger en reell smittefare.
Tillatelse fra helsemyndighetene må være gitt før søknaden behandles av og ev. innvilges av gravplassmyndigheten.5
Forholdet til arbeidsmiljøloven
Rundskriv F-037-01 av 29. juni 2001 sier altså at gravplassloven § 7 i utgangspunktet ikke skiller mellom flytting av askeurne og flytting av person som er gravlagt i kiste. Men det fremgår at flytting av kiste imidlertid er lite aktuelt i praksis, blant annet fordi man også må ta hensyn til gravplassarbeidernes arbeidsforhold. Arbeidsmiljøloven vil raskt kunne sette en stopper for flytting. I den forbindelse vises det til et avsnitt fra rundskriv V-18N 2008 av 15. august 2008 om plastgraver:
Etter anmodning fra Norsk Kommuneforbund m.fl. skrev Direktoratet for arbeidstilsynet bl.a. følgende i 1999: ”Vi er kommet frem til at det normalt vil være brudd på arbeidsmiljølovens § 12 nr. 1 og § 8 nr.1 d i de tilfeller hvor arbeidstakere kommer i kontakt med delvis nedbrutte lik, eller det foreligger fare for det. Arbeidsgiver plikter i disse tilfeller å sørge for at arbeidstakerne ikke utfører slikt gravearbeid.” I dagens arbeidsmiljølov vises til §§ 2-1, 4-1 første ledd og 4-5 første ledd. Gravferdslovens forskrift § 12 fastsetter at tidligere benyttet grav bare kan brukes på nytt når det ikke finnes annet enn grove knokler og kisterester etter tidligere gravlegging. Dette vil si at både arbeidsmiljøloven og gravferdslovgivningen setter en grense for når en grav kan brukes på nytt.
Departementet har også uttalt følgende:6
Som arbeidsgiver har … [gravplassmyndigheten] et ansvar for at arbeidsmiljøet er fullt forsvarlig og i samsvar med arbeidsmiljølovens krav. Hva en arbeidstaker kan pålegges, beror på den enkeltes arbeidsavtale og tariffmessige rettigheter.
Flytting "kan" finne sted
Selv om det er åpning for fysisk flytting av avdøde, følger det av loven at flytting "kan" finne sted, jf. gravplassloven § 7. Loven gir med andre ord ingen plikt til å tillate flytting selv om vilkårene helt unntaksvis skulle være oppfylt. Hvorvidt det skal gis tillatelse, må bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering der det også legges vekt på om flytting kan gjennomføres på en forsvarlig måte.7 Hensynet til eventuell smittefare skal vurderes særskilt.8
Vilkår for flytting
I tilknytning til eventuell tillatelse om flytting av gravlagt kan det settes vilkår, jf. gravplassloven § 7 annet avsnitt siste setning.
Særlig om nedbrytning av urne
Alle urner skal, som følge av en forskriftsendring som trådte i kraft 01.01.2013, være av organisk materiale. Vi kjenner ikke til forskning på hvor raskt organiske urner blir brutt ned. I rådgivningen har vi lagt til grunn et utgangspunkt om at slik nedbrytning skjer raskt. Ved rask nedbrytning vil det være problematisk å få med seg all asken, hvilket har noe å si for hvorvidt det er verdig å flytte askeurne.
Veiledning og anbefaling om navneflytting (også kalt symbolsk flytting)
Vi viser til muligheten for navneflytting og anbefaler normalt dette fremfor fysisk flytting. Tillatelse til navneflytting forutsetter imidlertid at man har et gravminne på en eksisterende grav å flytte navnet på avdøde til. Dette gjelder imidlertid ikke der departementet har gitt dispensasjon fra akkurat dette kravet i gravplassforskriften § 21 med hjemmel i gravplassforskriften § 39, og det ikke er andre forhold som hinder en slik dispensasjon.
Teksten er oppdatert per 13. desember 2021.
1 Innst.O.nr. 46 (1995-1996) kapittel 3.2.5 og Hjorthaug, Torbjørn Backer (2016) "Kommentar til gravferdsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 16 [lest:16.11.2019].
2 Dette rundskrivet kom før det ble åpnet opp for navneflytting i gravplassforskriften § 21 andre avsnitt. Videre: I sitatet har vi endret fra "kirkelig fellesråd" til "gravplassmyndigheten".
3 Sivilombudsmannens årsmelding SOMB-2002-38 (2002 S 205). ("Sivilombudsmannen" heter i dag "Sivilombudet".)
4 Ref. også Sivilombudsmannens årsmelding SOMB-2002-38 (2002 S 205).
5 Dette må sies å følge av forvaltningslovens krav om forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 17.
6 Brev fra departementet til KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter av 19. januar 2017.
7 Brev fra departementet til KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter av 19. januar 2017.
8 Brev fra departementet til KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter av 19. januar 2017.