Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn, jf. gravplassloven § 1 første avsnitt. Følgende følger av lovforarbeidene til bestemmelsen:1

Bestemmelsen innebærer at det skal tas hensyn til de særskilte behov som medlemmer av tros- og livssynsminoriteter har i forbindelse med gravferd, og at det er hensynet til avdødes religion eller livssyn som skal tillegges særlig vekt. Den innebærer en tilskyndelse i retning av å legge forhold praktisk til rette, og også å ta i bruk den myndighet organene har til å fravike gjeldende regelverk når dette er rimelig og nødvendig for å imøtekomme slike ønsker.

Vi presiserer at regelverket bare kan fravikes der det er adgang til det.

Av lovforarbeidene til gravplassloven § 1 første avsnitt og av departementsrundskriv P-15/2011 av 20. desember 2011 følger det at gravplassmyndighetene og andre i rimelig grad bør imøtekomme religiøst og livssynsmessig begrunnede ønsker ved gravlegging.2 Som normalordning bør tilrettelagt gravlegging kunne skje i bopelkommunen til avdøde.3

Det må antas at en muslim normalt har rett på grav som er orientert mot Mekka. Gravplassloven § 6 annet avsnitt siste setning har tatt høyde for at ikke alle gravplassmyndigheter må anlegge graver orientert mot Mekka:

Ved gravlegging i grav som er særskilt tilrettelagt for å imøtekomme religiøse og livssynsmessige minoriteters behov, dekkes kostnadene av gravplassmyndigheten i hjemkommunen når denne ikke selv har anlagt slike graver.

Da denne bestemmelsen kom var det største behovet forventet å være at gravene skulle orienteres i en særskilt retning,4 men bestemmelsen er generell og gjelder også andre tilrettelagte graver enn graver orientert mot Mekka.5

Siterte setning fra gravplassloven § 6 innebærer eksempelvis at gravplassmyndigheten i hjemkommunen til avdøde dekker kostnadene for grav vendt mot Mekka i en annen kommune når ikke hjemkommunen selv har slike graver. Det er verdt å merke seg at gravplassmyndigheten i avdødes hjemkommune som skal ha regningen. Der gravplassmyndigheten ser at det er behov for tilrettelagte graver for innbyggere i sitt område, må disse kostnadene foreslås lagt inn i driftsbudsjettet til gravplassmyndigheten slik at kommunen kan behandle dette som ledd i sin budsjettering av overføringer til fellesrådet.

Det er verken for dem som tilbyr tilrettelagte grav for andre gravplassmyndigheter eller for gravplassmyndigheter som benytter seg at disse, regulert hvordan kostnader for tilrettelagte graver beregnes. Prissettingen av denne tjenesten vil nok blant annet variere geografisk, og variere etter hvilke religiøse og livssynsmessige minoriteters behov som skal imøtekommes. For informasjon om hvor langt plikten etter loven strekker seg, se omtale av dette over.

Rundskriv P-15/2011 av 20. desember 2011 sier noe om dekning av kostnader til tilrettelagt gravlegging:6

Hjemkommunen har det økonomiske ansvaret for gravlegging i særskilt tilrettelagt grav i en annen kommune dersom det ikke finnes et slikt tilbud i hjemkommunen. Hjemkommunen har plikt til å dekke fellesrådets utgifter til slike gravferder, jf. kirkeloven § 15 første ledd bokstav b [vår anmerkning; hjemmelen for dette er nå utelukkende gravplassloven § 3 andre avsnitt iom. at kirkeloven er opphevet]. Hvis det finnes tilrettelagte graver i kommunen, men de etterlatte allikevel velger gravlegging i en annen kommune, utløses ikke kostnadsansvaret. Størrelsen på avgiften skal fastsettes av kommunen der gravferden skal finne sted, på bakgrunn av forslag fra fellesrådet i denne kommunen. Avgiften skal ikke overstige mottakerkommunens utgifter i forbindelse med gravleggingen, men kostnader i forbindelse med anlegg av gravene kan kalkuleres med i avgiften.

Med "avgift" i sitatet antar vi at det siktes til betaling for tjenesten.

Særlig om der hjemkommune ikke kan tilby tilrettelagt grav

Der avdøde bodde i en kommune hvor det ikke tilbys tilrettelagte graver og dette ønskes, er det antatt at den som sørger for gravferden som utgangspunkt kan velge hvor gravleggingen kan skje og gravplassmyndigheten i hjemkommunen kan dekke kostanden for den tilrettelagte gravleggingen, se nærmere nedenfor. Valgretten forutsetter selvsagt at det er åpnet for gravlegging av personer uten bopel i kommunen der man ønsker at gravlegging skal skje. Vi presiser at vi med dette ikke uttaler oss om NAVs refusjonsordning for transport av den avdøde.

Av rundskriv P-15/2011 av 20. desember 2011 følger det at behovet for tilrettelagte graver kan ivaretas gjennom samarbeid med andre kommuner. Rundskrivet sier at det det likevel er et mål at de etterlatte ikke skal få for lang vei for å kunne besøke graven.

Rent praktisk kan en forvaltning A som ikke tilbyr tilrettelagte graver inngå avtale med en annen forvaltning B om at tilrettelagte gravlegginger skal skje i forvaltning B. En kan nok også se for seg avtaler mellom flere gravplassmyndigheter hvor man blir enige om tilrettelagt gravlegging i en av kommunene.

I en sak oppstod det spørsmål om den som sørger for gravferden kan få kostnadsdekning for gravlegging i en annen kommune C enn B som forvaltning A hadde inngått enighet med. I denne saken var kostnad for gravlegging i C vesentlig dyrere enn gravlegging i B. I denne saken ble det anbefalt full kostnadsdekning for gravlegging i kommune C fordi enigheten mellom kommune A og B ikke var skriftlig.

Vi anbefaler at avtaler om bruk av tilrettelagte graver i en annen kommune inntas i gravplassvedtektene.

Alternativet om trossamfunnsgravplass

Dersom religiøst og livssynsmessig begrunnede ønsker er utover det gravplassmyndigheten kan sies å være forpliktet til og gravplassmyndigheten ikke imøtekommer ønskene, er det mulig å søke om å anlegge såkalt trossamfunnsgravplass.

Ved gravlegging av personer uten bopel i kommunen hvor ikke avdødes hjemkommune har kostnadsansvar

Ved gravlegging av personer uten bopel i kommunen har departementet generelt i rundskriv V-5/2002 forutsatt at adgangen til å kreve betaling for gravlegging "ikke praktiseres på en måte som oppleves urimelig".

Ved anlegg, utvidelse og vesentlig endring skal behovet for særskilt tilrettelagte graver vurderes, jf. gravplassforskriften § 2

Dette følger av gravplassforskriften § 2 andre avsnitt (vår understrekning):

Anlegg, utvidelse og vesentlig endring av gravplass skal skje i henhold til plan for gravplassen som vedtas av gravplassmyndigheten og godkjennes av statsforvalteren, jf. gravplassloven § 4 første ledd. Ved anlegg, utvidelse og vesentlig endring skal behovet for særskilt tilrettelagte graver vurderes. Helsefaglig myndighet i kommunen skal gis anledning til å uttale seg om plan for gravplassen før vedtak fattes.

Teksten er oppdatert per 31. mars 2021.

1 Prop.81 L (2010-2011) s. 43. Lignende følger også av rundskriv P-15/2011 av 20. desember 2011.

2 Prop.81 L (2010-2011) s. 43.

3 Prop.81 L (2010-2011) s. 15.

4 Fremgår av rundskriv P-15/2011 av 20. desember 2011.

5 Men man har i hovedsak sett for seg tilrettelagte graver for muslimer ved utforming av bestemmelsen, ref. Prop.81 L (2010-2011) s. 14.

6 Merk at når departementet skriver "avgift", må det antas at de ikke sikter til avgift i gravplasslovens forstand. Gravplassloven § 6 andre avsnitt siste setning regulerer ikke avgift, men dekning av kostnader mellom kommuner.

3 Kirkeloven ble opphevet med virkning fra 1. januar 2021.