Følgende følger av gravplassloven § 16 første avsnitt:

Et feste kan ikke overføres uten samtykke fra gravplassmyndigheten, og det kan ikke overføres mot noen form for vederlag.

Lovforarbeidene forutsetter at den som skal gi fra seg festeretten må sende skriftlig melding om ønsket overføring av festerett.1 Vi anbefaler at det benyttes et skjema hvor det fremgår at både den som gir fra seg og den som overtar festeretten samtykker til overføringen.

Hvorvidt samtykke kan nektes, vil for øvrig bero på en konkret vurdering av den aktuelle overføringen.2 God forvaltningsskikk tilsier at det må gjøres en forsvarlig saksbehandling.3 Det er noe uklart om et samtykke er å regne som et enkeltvedtak, men en kan i alle fall anta at det er et enkeltvedtak der gravplassmyndigheten er nødt til å gjøre en vurdering av om samtykke skal gis.

Et slikt vedtak kan påklages av en part eller en annen med "rettslig klageinteresse". Et eksempel: Brødrene A og B har sine foreldre gravlagt i et gravsted. Det er på det rene at B er fester, men B er på slutten av livet og B vet at A ønsker seg festeretten, men overfører denne til sin datter (Bs datter) C. A protesterer overfor gravplassmyndigheten og sier at samtykke ikke må gis. Gravplassmyndigheten fatter et enkeltvedtak og gir C festeretten. I et slikt tilfelle antar vi at bror A vil ha rett til å påklage gravplassmyndighetens samtykke. Klageinstansen skal avgjøre om samtykke til overføring fra B til C skal gis eller ikke. Verken forvaltningen eller klageinstansen har hjemmel til å gi A festeretten mot Bs vilje.

Følgende følger av gravplassloven § 16 andre avsnitt:

Når festeren dør, skal dødsboet gi gravplassmyndigheten melding om hvem festet ønskes overført til. Ved uenighet treffer gravplassmyndigheten avgjørelsen.

Hjorthaug skriver blant annet følgende om siste setning:4

Bl.a. på grunn av bestemmelsen i § 14 annet ledd, vil dette kunne bli en meget praktisk bestemmelse. Dersom en av flere søsken står som fester av foreldrenes grav og festeren dør, vil det være festerens ektefelle og barn som rår over dødsboet, og avdødes søsken vil kunne ha helt andre meninger om sine foreldres grav enn dem. Tilsvarende vil gjengifte kunne skape store vansker når det gjelder den fortsatte disponeringen av førstavdødes familiegrav.

Av § 16 andre avsnitt første setning følger det at dødsboet skal gi melding om hvem festet ønskes overført til. Dersom gravplassmyndigheten får en entydig melding fra dødsboet om slik overføring av feste, vil innføring av ny fester i gravregisteret i seg selv normalt ikke innebære et enkeltvedtak.5

Dersom gravplassmyndigheten enten ved meldingen fra dødsboet eller på annen måte blir kjent med at det foreligger uenighet, har fellesrådet plikt til å treffe enkeltvedtak.6 Loven sier ikke noe nærmere om hvilken personkrets som skal regnes med når uenighet skal konstateres og heller ikke hvilke kriterier gravplassmyndigheten skal bygge sin avgjørelse på.7 Det må antas at uenighet ikke er begrenset til å gjelde blant arvingene. I forlengelsen av eksempelet ovenfor er det rimelig at A har klagerett dersom B dør, og dødsboet overfører festet til Bs datter C.

Departementet har sendt ut rundskriv V-4B-2004 av 15. januar 2004 om hvordan gravplassmyndigheten skal gå frem ved uenighet.

Der tidligere fester fortsatt lever, men ønsker å frasi seg festeretten og det blir uenighet mellom etterlatte om hvem som skal overta festeretten

Gravplassloven § 16 andre avsnitt etterlater en gråsone for om fellesrådet også vil ha myndighet til å treffe avgjørelser i de tilfeller hvor fester skulle ønske å frasi seg festeforholdet og det er uenighet mellom etterlatte om hvem festeforholdet skal overføres til. Skulle imidlertid problemstillingen komme på spissen, har departementet uttalt at de vil mene at fellesrådet er rette instans til å avgjøre konflikten, og at det da bør gjøres i form av et enkeltvedtak etter § 16 andre avsnitt.8

Teksten er oppdatert per 10. august 2021.

1 Ot.prp. nr. 64 (1994-1995) s. 65. Det står ikke "skriftlig" eksplisitt i forarbeidene, men det må antas at det er "skriftlig melding" det siktes til.

2 Ot.prp. nr. 64 (1994-1995) s. 65.

3 Det er uklart hvor mye en i denne sammenheng kan trekke ut av lovforarbeidene i gravplassloven § 24 om klageadgang i Ot.prp. nr. 64 (1994-1995) s. 67: "Forvaltning av kirkegårder må ses som forvaltningsvirksomhet."

4 Hjorthaug, Torbjørn Backer (2016) "Kommentar til gravferdsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 43 [sitert: 23.11.2019].

5 Se Sivilombudsmannens årsmelding SOMB-2003-43 (2003 S 159) for mer om tematikken.

6 Rundskriv V-4B-2004 av 15. januar 2004.

7 Hjorthaug, Torbjørn Backer (2016) "Kommentar til gravferdsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 43 [sitert: 23.11.2019].

8 E-post fra departementet til Gravplassrådgiver 20. desember 2018.