Innledning
Statsforvalteren kan etter søknad fra person som har fylt 15 år gi tillatelse til at den som skal sørge for vedkommendes gravferd sprer aske.1 Tillatelse kan også gis etter vedkommendes død når det godtgjøres at avdøde ønsket askespredning. Slik tillatelse kan også gis for aske etter barn når nærmeste etterlatte ønsker det.
Det er statsforvalteren i det fylket asken ønskes spredt som er rett myndighet til å gi tillatelse.
Ved askespredning er det ikke anledning til å få satt opp gravminne eller navn på minnesmerke ved navnet minnelund.2 Det er videre ikke anledning til å påføre navn på eksisterende gravminne, se også gravplassforskriften § 21 første avsnitt. Asken kan heller ikke deles, slik at noe spres og noe gravlegges på gravplass.3
Statsforvalterens tillatelse og adgangen til å sette vilkår
Av lovteksten følger det at fylkesmannen "kan" gi tillatelse til askespredning. Statsforvalteren er derfor i utgangspunktet ikke forpliktet til å gi tillatelse. Det vil bero på statsforvalterens såkalte frie skjønn.4 Statsforvalteren kan sette vilkår for tillatelsen. Det betyr at statsforvalteren så langt det er mulig vil kunne forsikre seg om at askespredningen vil foregå i sømmelige former og på et egnet sted.5 Det legges i de opprinnelige lovforarbeidene til grunn at det ikke blir gitt tillatelse til spredning av aske i eller i nærheten av bebyggelse, eller der bebyggelse kan forventes.6 Av de opprinnelige lovforarbeidene følger det også at askespredning som hovedregel kun bør tillates på åpent hav og i høyfjellet.7
Departementet har i rundskriv P-8/2012 av 2012 gitt veiledning vedrørende saker om spredning av aske.8 Når det gjelder hvilke steder askespredning kan tillates, er det etter departementets vurdering grunnlag for å forstå lovens forarbeider mer fleksibelt enn tidligere. For nærmere om dette, henvises det til rundskrivet.
Der det søkes om spredning av aske etter eget legeme, kan det gå lang tid fra tillatelse gis til det er aktuelt å bruke den. Ved å sette vilkår for tillatelsen vil en kunne avhjelpe der forholdene for askespredning endrer seg i tiden fra tillatelse blir gitt til den skal gjennomføres.9 Eksempelvis vil statsforvalteren blant annet kunne sette som vilkår for en tillatelse at stedet for askespredning skal godkjennes på nytt før spredning blir gjennomført, dersom stedet har endret karakter slik at det ikke lenger anses som egnet for askespredning.10
I rundskrivet fremgår følgende om frist for gjennomføring og kontrolltiltak:
Det kan være hensiktsmessig at det som et vilkår for å gi tillatelse fastsettes en frist for gjennomføringen av spredningen, slik at det vil være mulig å ha en formening om når denne skal ha skjedd. En del Fylkesmenn har praktisert at det skal returneres en erklæring fra to vitner om at spredningen har skjedd i henhold til tillatelsen, samt at urnen skal innleveres til krematoriet eller til gravplassmyndighetene etter at spredning har skjedd. Departementet vurderer denne praksis som svært hensiktsmessig, og vilkårene for tillatelsen kan i noen grad være med på å forhindre at asken oppbevares i strid med tillatelsen. I henhold til gravferdsforskriften § 35 skal tillatelser til askespredning anmerkes i kremasjonsregisteret.
Gravplassrådgiver sendte 17. november 2017 et informasjonsbrev til alle krematoriene i Norge som følge av prosjekt om samordning av fylkesmennenes praksis. Om frist for gjennomføring og kontrolltiltak heter det i brevet:
Fylkesmannen vil sette frist for gjennomføring av askespredningen ved innvilgelsen av søknaden. Krematoriet eller gravplassforvaltningen som oppbevarer urnen har ansvar for å følge opp overfor den som sørger for gravferden dersom urnen ikke har blitt utlevert til askespredning i rimelig tid før fristen utløper. Det skal gis melding på tilsvarende måte som når en askeurne ikke blir gravlagt og blir stående på krematoriet, jf. gravferdsforskriften § 36 første ledd første punktum:
Dersom gravlegging av askeurne ikke har funnet sted i rimelig tid før fristen for gravlegging utløper, skal krematoriet eller vedkommende gravplassmyndighet gi melding til den som sørger for gravferden om når gravlegging kan finne sted.
Asken kan enten spres for vinden eller senkes i sjøen i urner av lett oppløselig materiale. Krematoriet skal sørge for at det benyttes en urne som krematoriet anser som egnet til formålet.
Fylkesmannen kan sette vilkår for tillatelsen også når det gjelder kontrolltiltak. Det vil bli innarbeidet at den som sørger for gravferden skal gi en tilbakemelding til krematoriet om hvor og når handlingen er utført, og at dette skal anmerkes i kremasjonsregistret. Dette anses som et mer hensiktsmessig kontrolltiltak enn at askeurnen skal leveres tilbake til krematoriet, som kan oppleves som et problem for krematoriene.
Tillatelse til askespredning etter død
Tillatelse til askespredning kan også gis etter vedkommendes død når det godtgjøres at avdøde ønsket askespredning.
Om avdødes ønsker skal følges
Den som sørger for gravferden er nok i de fleste tilfeller ikke rettslig forpliktet til å søke om askespredning selv om avdøde ønsket det, dersom det strider mot den som sørger for gravferden sitt ønske eller overbevisning.12 Den som sørger for gravferden er nok i de fleste tilfeller heller ikke rettslig forpliktet til å gjennomføre askespredning selv om tillatelse etter avdødes egen søknad er gitt til den som skal sørge for gravferden.13 Det som er sagt i de to forrige setningene må likevel vurderes opp mot gravplasslovens fanebestemmelse om at gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn.
Tillatelse til spredning av aske etter barn
Tillatelse til spredning av aske etter barn under 18 år kan også gis når nærmeste etterlatte ønsker det.14 Som et moment i vurderingen av om det skal gis tillatelse, vil statsforvalteren ifølge lovforarbeidene blant annet kunne legge vekt på om barnets etterlatte er uenige i synet på askespredning.15 Vi tolker dette til at slik uenighet taler mot at askespredning skal skje. Dette må likevel vurderes opp mot gravplasslovens fanebestemmelse om at gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn. I denne sammenhengen nevnes at personer som har fylt 15 år, selv kan melde seg inn i eller ut av tros- og livssynssamfunn, ref. trossamfunnsloven § 2 første avsnitt første setning.
Teksten er oppdatert per 14. desember 2023.
1 Gravplassloven § 20 andre avsnitt.
2 Ref. eksempelvis Ot. prp. nr. 90 (2000-2001) s. 11. Jf. også Hjorthaug, Torbjørn Backer (2016) "Kommentar til gravferdsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 51 [lest: 10.05.2019]
3 Ref. blant annet departementsrundskriv P-8/2012. Jf. også Hjorthaug, Torbjørn Backer (2016) "Kommentar til gravferdsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 51 [lest: 10.05.2019].
4 Ot. prp. nr. 64 (1994-1995) s. 66.
5 Ot. prp. nr. 64 (1994-1995) s. 66.
6 Ot. prp. nr. 64 (1994-1995) s. 66.
7 Ot. prp. nr. 64 (1994-1995) s. 66.
8 Noe av bakgrunnen for rundskrivet fremgår av Prop.81 L (2010-2011) s. 21. Prop.81 L (2010-2011) er departementets lovforarbeid til den fanebestemmelsen, om at gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn, som kom inn i gravplassloven § 1 første avsnitt.
9 Ot. prp. nr. 90 (2000-2001) s. 8.
10 Ot. prp. nr. 90 (2000-2001) s. 11.
11 Ot. prp. nr. 90 (2000-2001) s. 8, sammenholdt med Prop.81 L (2010-2011) som kom senere og gravplassloven § 1 første avsnitt (fanebestemmelsen) som kom i forlengelsen av Prop.81 L (2010-2011).
12 Ot. prp. nr. 90 (2000-2001) s. 8, sammenholdt med Prop.81 L (2010-2011) som kom senere og gravplassloven § 1 første avsnitt (fanebestemmelsen) som kom i forlengelsen av Prop.81 L (2010-2011).
13 Se forrige fotnote. Av Hjorthaug, Torbjørn Backer (2016) "Kommentar til gravferdsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 51 [lest: 10.05.2019] fremgår følgende: Slik bestemmelsen er utformet, er det den som sørger for gravferden som får tillatelse til å spre asken. Loven er taus om hva som skal skje dersom vedkommende ikke er villig til dette, og det må bety at den som sørger for gravferden kan sette avdødes ønske til side.
14 Gravplassloven § 20 andre avsnitt tredje setning.
15 Ot. prp. nr. 90 (2000-2001) s. 11.