Når en omkommet person ligger på havets bunn eller ute i naturen, utgjør dette en naturlig grav som ikke må berøres i annen hensikt enn å flytte hele legemet til godkjent gravplass eller utsettes for direkte forstyrrende eller krenkende virksomhet.1 Bakgrunnen for bestemmelsen var at Stortinget så at det ved skipsforlis, flystyrter og andre katastrofer eller ulykker kunne være teknisk umulig eller ikke etisk eller økonomisk forsvarlig å etterkomme lovens grunnleggende forutsetning om at lik enten skal begraves eller kremeres.2 Gravfreden til personer som er omkommet på en slik måte ble derfor sikret beskyttelse. Bestemmelsen gir den naturlige grav samme beskyttelse som andre graver og innebærer for eksempel at sportsdykkere som finner levninger etter en omkommet, skal holde behørig avstand til funnet.
Det følger av gravplassforskriften § 21 at personer som er omkommet på havet, i krig eller liknende og som ikke er gravlagt på gravplass, kan likevel få navnet satt på eksisterende eller nytt gravminne eller på minnesmerke ved navnet minnelund eller urnevegg hvor dette er anlagt.
Teksten er oppdatert per 4. mai 2023.
1 Gravplassloven § 1 tredje avsnitt.
2 Innst. O. nr. 46 (1995-1996) s. 44. Mye av det følgende er også hentet derfra.