I Norge har avdøde personer som ved dødsfallet hadde bopel i aktuell kommunen rett på fri (vederlagsfri) grav etter gravplassloven. Retten til fri grav gjelder under visse vilkår.

Rett til fri grav har man der graven har blitt tildelt av gravplassmyndigheten. Med fri grav siktes det til at graven ikke skal belegges med festeavgift i fredningstiden.1

Dersom urne etter avdød med lovfestet rett til fri grav settes ned i en fri kiste- eller urnegravs fredningstid, regnes ny frigravsperiode fra siste gravlegging.2

Det finnes en del graver med dobbel dybde for kister.3 Retten til fri grav gjelder også her. Der nederste nivå er tatt i bruk, vil avdøde personer som ved dødsfallet hadde bopel i kommunen ha rett på forlenget frigravsperiode tilsvarende fredningstiden ved siste gravlegging om man tar i bruk øverste nivå i løpet av den frie gravperioden på nederste nivå.4

Avdød person som ved dødsfallet hadde bopel i kommunen har ikke etter gravplassloven rett til fri grav ved gravlegging i festet grav (merk imidlertid at det som på papiret kalles en festet grav i realiteten kan være en fri grav, som eksempelvis i tilfeller som Lovavdelingen er inne på i sin tolkningsuttalelse om gravplassloven som er omtalt annet sted i denne veilederen.)

Vi presiserer at festeavgift kan være i null og/eller at de lokale vedtektene kan gi flere rettigheter for borgeren/brukeren enn det som følger av loven eksempelvis ved at også andre enn dem som har bopel i kommunen kan gis rett til fri grav.

Når det gjelder rett til fri grav etter loven, er regelen at "avdøde personer som ved dødsfallet hadde bopel i kommunen har rett til fri grav på gravplass her".5 Loven gir rett til en fri grav i "kommunen".

Gravplassmyndigheten plikter å tilby fri grav til avdød som har hatt "bopel" i kommunen. Det kan oppstå tvilstilfeller om hvorvidt avdøde har hatt bopel i kommunen. I forarbeidene snakkes det om plikt til å stille grav til rådighet "for alle kommunens innbyggere".6 Selv om avdøde ikke har bodd i et konkret hus eller leilighet, vil det kunne være grunnlag for å si at avdøde kan ha hatt "bopel" i vedkommende kommune likevel.

Hvor avdøde hadde folkeregistret adresse vil gjerne være en pekepinn på hvor avdøde hadde bopel. Dette vil imidlertid ikke gi svaret alene. Det er lett å se for seg tilfeller hvor avdøde må sies å ha hatt bopel / vært innbygger i en annen kommune.

Et eksempel på tolkning av § 6 ser man i Sivilombudsmannens uttalelse i en sak om gravansvarliges råderett over gravsted i sak om flytting av urne i sak SOMB-2002-38 (2002 S 205). I det tilfellet hadde avdøde flyttet fra et annet land og bodd i kommunen i mer enn tre måneder da han døde. Her la Sivilombudsmannen til grunn at graven var en frigrav.

Tvilstilfeller kan oppstå der avdøde har vært på institusjonsopphold ved død. I slike tilfeller er det ikke uvanlig at de lokale vedtekter legger tvilen til side og regulerer nettopp dette. I vårt utkast til mal for forskrift om gravplassvedtekter er dette foreslått regulert på følgende måte:

Avdøde personer som på grunn av sykdom eller alderdom har bodd i en annen kommune mot slutten av livet, betraktes på samme måte som kommunens egne innbyggere og har rett til fri grav såfremt graven blir tilvist.

Teksten er oppdatert per 28. april 2021.

1 Gravplassforskriften § 16 første avsnitt første setning.

2 Gravplassforskriften § 16 første avsnitt andre setning. Tilsvarende må antas å gjelde ved ytterligere urnenedsettelser før utløp av fredningstid tilknyttet den frie graven.

3 Vilkårene for bruk av graver med dobbel dybde er omtalt annet sted i denne gravplassveilederen.

4 Gravplassloven § 6 første avsnitt sammenholdt med gravplassforskriften § 18 annet avsnitt.

5 Gravplassloven § 6. Det samme gjelder dødfødte når moren eller faren har bopel i kommunen. Denne regelen er nærmere omtalt i denne gravplassveilederen om aborterte fostre og dødfødte.

6 Ot.prp. nr. 64 (1994-1995) s. 62.