Etter gravplassloven § 1 andre avsnitt skal gravlegging skje på offentlig gravplass eller på godkjent gravplass anlagt av et tros- eller livssynssamfunn. Dette har tradisjon i landet vårt og hviler på kulturelle, ordensmessige og hygieniske hensyn.1 Den offentlige gravplassen innebærer at rett til grav ikke er avhengig av tro eller livssyn og/eller medlemskap i Den Norske Kirke. De offentlige gravplassene er for alle og skal forvaltes deretter. Dette prinsippet understrekes ved at gravplassloven i 2012 fikk inn en bestemmelse som sier at gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn, se gravplassloven § 1.
At det bare er en snever adgang til å anlegge privat gravsted og at det er svært få trossamfunnsgravplasser, er med å illustrere den offentlige gravplassens sterke stilling i Norge.
I lovforarbeidene forutsettes det at avdødes legeme eller aske gravlegges samlet, samtidig og på samme gravplass.2 Det er eksempelvis ikke adgang til å dele asken, og gravlegge en del på gravplass og spre en annen del på havet.
Teksten er oppdatert per 30. mars 2021.
1 Ot.prp. nr. 64 (1994-1995) s. 62.
2 Ot.prp. nr. 64 (1994-1995) s. 62.