Om omgjøring (§ 35)
Selv om det ikke er kommet noen klage i en sak, har forvaltningen likevel adgang og tidvis plikt til å omgjøre vedtak. Den sentrale bestemmelsen om omgjøringsadgang er i forvaltningsloven § 35 som omtales her. Vi sier også noe om omgjøringsplikt etter ulovfestet rett.
Et forvaltningsorgan kan omgjøre sitt eget vedtak uten at det er påklaget. De vanlige saksbehandlingsreglene for enkeltvedtak gjelder også for selve omgjøringsvedtaket.1 I § 35 første avsnitt er det tre ulike alternativer som åpner for omgjøring:
§ 35. (omgjøring av vedtak uten klage).
Et forvaltningsorgan kan omgjøre sitt eget vedtak uten at det er påklaget dersom
a) endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser eller
b) underretning om vedtaket ikke er kommet fram til vedkommende og vedtaket heller ikke er offentlig kunngjort, eller
c) vedtaket må anses ugyldig.
(…)
Spørsmålet om et vedtak "må anses som ugyldig" avgjøres som alt overveiende hovedregel på grunnlag av en vurdering av om vedtaket ville ha blitt ansett som ugyldig om det hadde blitt prøvd for domstolene.2 Det finnes en rekke ugyldighetsgrunner. Eckhoff og Smith lister opp flere ugyldighetsgrunner i standardverket Forvaltningsrett.3 For det første kan såkalte materielle kompetansemangler, som typisk er manglende hjemmel for vedtaket, lede til ugyldighet. Det samme gjelder personelle kompetansemangler, som kan være at feil organ har truffet vedtaket. Videre kan saksbehandlingsfeil lede til at et vedtak blir ugyldig. For mer om dette, se denne veilederens omtale av forvaltningslovens regler om virkningen av feil ved behandlingsmåten (§ 41). At feil faktum er lagt til grunn, kan også lede til at et vedtak blir ansett ugyldig. Og til slutt nevnes her at mangelfulle overveielser kan føre til ugyldighet, herunder blant annet at det er tatt utenforliggende hensyn. Det kan tenkes at en feil bare gjør vedtaket delvis ugyldig. Om dette er tilfellet, kan resten av vedtaket etter forholdene måtte anses å være gyldig.4
Foreligger vilkårene i § 35 første avsnitt, kan vedtaket også omgjøres av klageinstansen eller av annet overordnet organ, jf. § 35 andre avsnitt. Dette betyr eksempelvis at statsforvalteren kan omgjøre et vedtak gjort av kirkelige fellesråd selv om klagen har kommet etter klagefristens utløp og det ikke er grunn for å behandle klagen etter § 31.
Dersom hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser tilsier det, kan klageinstans eller overordnet myndighet omgjøre underordnet organs vedtak til skade for den som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser, selv om vilkårene etter første avsnitt bokstav b eller c ikke foreligger, jf. § 35 tredje avsnitt. For slik omgjøring gjelder det egne tidsfrister.5
Særlig om omgjøringsplikt
Det antas å gjelde ulovfestede regler om omgjøringsplikt.6 Paragraf 35 gir forvaltningen adgang til å omgjøre et vedtak. Bestemmelsen sier imidlertid ikke noe om forvaltningen har plikt til å omgjøre. Vi er heller ikke kjent med at gravplassloven med forskrifter inneholder noen regler om plikt til omgjøring. Det er imidlertid greit for et forvaltningsorgan (herunder kirkelig fellesråd som gravplassmyndighet) å være oppmerksom på at det, basert på ulovfestet lære, vil kunne gjelde en plikt til å omgjøre et enkeltvedtak.7 Dette innbefatter at klageinstansen må være klar over at det kan gjelde en slik omgjøringsplikt for vedtak den har gjort i klagesak.
Teksten er oppdatert per 15. mars 2021.
1 Bernt, Jan Fridtjof (2017) "Kommentar til forvaltningsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 897 [lest: 08.01.2019].
2 Bernt, Jan Fridtjof (2017) "Kommentar til forvaltningsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 916 [sitert: 08.01.2019].
3 Eckhoff, Torstein og Eivind Smith. Forvaltningsrett, 10. utg., Oslo: Universitetsforl., 2014 s. 459.
4 Bernt, Jan Fridtjof (2017) "Kommentar til forvaltningsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 919 [lest: 08.01.2019].
5 De begrensninger i adgangen til å omgjøre et vedtak som er forutsatt i § 35 første, annet og tredje avsnitt, gjelder ikke når endringsadgangen følger av annen lov, av vedtaket selv eller av alminnelige forvaltningsrettslige regler, jf. § 35 femte avsnitt. Med alminnelige forvaltningsrettslige regler siktes det til ulovfestede regler om omgjøring. Omgjøring etter alminnelige forvaltningsrettslige regler innebærer bare en snever omgjøringsadgang. Av Bernt, Jan Fridtjof (2017) "Kommentar til forvaltningsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 938 [sitert: 23.04.2020] fremgår følgende:
De ulovfestede regler om omgjøring, slik disse er formulert i teori og praksis, gir adgang til å omgjøre et vedtak i situasjoner hvor det er en klar og vesentlig interesseovervekt i favør av dette.
6 Det antas også å gjelde ulovfestede regler om revurderingsplikt, ref. eks. Høyesterettsuttalelser i Rt. 1998 s. 623.
7 Det vil føre for langt å drøfte i detalj når det gjelder en ulovfestet omgjøringsplikt i en gjennomgang av forvaltningsloven. Av Boe, Erik Magnus. Forsvarlig forvaltning, Oslo: Universitetsforl., 2018 s. 124 fremgår følgende:
En viss plikt til å måtte omgjøre antas å følge av ulovfestet rett, i hvert fall når ugyldig vedtak var til skade for en part.
Se for øvrig Justisdepartementets lovavdelingsuttalelse 18. juni 1984, 1432/84 som riktignok er av eldre dato:
Det klare, ulovfestete utgangspunkt i norsk forvaltningsrett er at forvaltningen er forpliktet til av eget initiativ å omgjøre ugyldige vedtak når man blir oppmerksom på ugyldigheten, i hvert fall når omgjøring bare er til gunst for private parter.
Endelig vises det til NOU 2019:5 Ny forvaltningslov kap. 33.4.2.2 Bør forvaltningen ha plikt til å omgjøre ugyldige vedtak? hvor det vurderes om det bør være en lovfestet omgjøringsplikt i ny forvaltningslov.