Veiledningsplikt (§ 11)
Forvaltningene har alminnelig veiledningsplikt på sitt område. Formålet skal være å gi parter og andre adgang til å ivareta sin interesse på best mulig måte, men veiledningen må tilpasses forvaltningens situasjon og kapasitet. Forvaltningen skal ikke bare yte veiledning på forespørsel, men også i mange tilfeller vurdere å gi veiledning av eget tiltak.
Forvaltningsorganene har innenfor sitt saksområde en alminnelig veiledningsplikt. Formålet med veiledning skal være å gi parter og andre interesserte adgang til å ivareta sin interesse i bestemte saker på best mulig måte. Omfanget av veiledningen må likevel tilpasses det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet.
Forvaltningsorganer som behandler saker med en eller flere private parter, skal av eget tiltak vurdere partenes behov for veiledning. Etter forespørsel fra en part og ellers når sakens art eller partens forhold gir grunn til det, skal forvaltningsorganet gi veiledning om:
1. gjeldende lover og forskrifter og vanlig praksis på vedkommende saksområde, og
2. regler for saksbehandlingen, særlig om parters rettigheter og plikter etter forvaltningsloven. Om mulig bør forvaltningsorganet også peke på omstendigheter som i det konkrete tilfellet særlig kan få betydning for resultatet.
Uavhengig av om sak pågår, plikter forvaltningsorganet innen sitt saksområde å veilede en person som spør om sine rettigheter og plikter som har aktuell interesse for vedkommende.
Dersom noen henvender seg til feil myndighet, skal vedkommende vises til rett organ. Inneholder en henvendelse til et forvaltningsorgan feil, misforståelser, unøyaktigheter eller andre mangler som avsenderen bør rette, skal organet om nødvendig gi beskjed om dette. Organet bør samtidig gi frist til å rette opp mangelen og eventuelt gi veiledning om hvordan dette kan gjøres.
Forvaltningslovforskriften har nærmere regler om veiledningsplikt. Av denne følger det blant annet at forvaltningsorganet avgjør selv om veiledningen til parter og andre skal gis skriftlig eller muntlig. Det skal legges vekt på ønsket og behovet til den som skal få veiledning. Det er også verdt å merke seg at der det er to eller flere parter med motstridende interesser i en sak, må veiledning eller bistand gis på en måte som ikke kan gi grunn til å trekke forvaltningens objektivitet i tvil.
Teksten er oppdatert per 10. mars 2021.