Dersom ingen sørger for gravferd, skal denne besørges av kommunen hvor avdøde hadde bopel ved dødsfallet, eller om avdøde ikke hadde bopel her i landet, av den kommunen hvor dødsfallet fant sted.1 Dette følger av gravplassloven § 9 femte avsnitt.
Fanebestemmelsen gravplassloven § 1 første avsnitt av 1. januar 2012 om at gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn, vil være sentral når kommunen sørger for gravferden.
Eldre lovforarbeider er også av betydning:2
Når det gjelder valg av begravelsesform, må det forutsettes at de som sørger for gravferden i størst mulig utstrekning vil respektere avdødes ønsker. Ofte kan det imidlertid være tvil om hva avdøde har ønsket, og det kan i enkelte tilfeller ha vært uttalt så spesielle ønsker at det ikke synes rimelig å gjøre avdødes ønsker til en rettslig forpliktelse for den som sørger for gravferden.
Vi anbefaler at kommunen innarbeider rutiner for hvordan man håndterer en situasjon hvor ingen sørger for gravferden. Som en del av rutinen er de naturlig at kommunen sjekker Folkeregisteret og ser om det er opplysninger av betydning der, for eksempel barn, ektefelle eller relasjoner som ikke er oppgitt tidligere.3
Det følger av gravplassloven § 9 femte avsnitt at kommunen kan kreve utgiftene dekket av dødsboet. Er boet ikke overtatt til privat skifte eller uskifte innen fristene etter arveloven, og det heller ikke er åpnet offentlig skifte eller utstedt fullmakt etter arveloven § 95, har tingretten fullmakt til å disponere over arvelaterens eiendeler slik at kommunen får dekket sitt krav mot boet.
Teksten er oppdatert per 31. mars 2021.
1 "Bopel"-begrepet omtales i denne gravplassveilederen i forbindelse med omtale av rett til fri grav etter gravplassloven § 6.
2 Ot.prp.nr. 64 (1994-1995) s. 64.
3 Kommunen har tilgang til taushetsbelagte opplysninger i Folkeregisteret.