Kommunen har en nøkkelrolle
Ved uenighet om hvem som skal sørge for gravferden, treffes nødvendig avgjørelse av kommunen, jf. gravplassloven § 9 tredje avsnitt. Nødvendig avgjørelse treffes på grunnlag av § 9 første og annet avsnitt.1
Hvor kirkelig fellesråd er lokal gravplassmyndighet, er det altså ikke fellesrådet som har ansvaret for å avgjøre hvem som skal sørge for gravferden.
I utgangspunktet ligger kommunens avgjørelsesmyndighet etter gravplassloven § 9 tredje avsnitt til kommunestyret, men denne avgjørelsesmyndigheten kan delegeres til kommunens administrasjon i tråd med kommunelovens regler.
Vi anbefaler at gravplassmyndigheten i forkant av ev. saker etterlyser informasjon om hvilken enhet innenfor kommunen som skal fatte nødvendig beslutning. Fordi det normalt er behov for en rask avgjørelse, slipper en da å gjøre seg kjent i kommunens administrasjon når en sak oppstår. Dette vil også bidra til å bevisstgjøre kommunen om at de har et slikt ansvar for å fatte nødvendig beslutning. Hvis det ikke er utpekt en enhet innen kommunen, vil vi anbefale lokal gravplassmyndighet å ta kontakt med rådmannen/kommunedirektøren.
"Uenighet om hvem som skal sørge for gravferden"
Vilkåret for at bestemmelsen kommer til anvendelse er at det er "uenighet om hvem som skal sørge for gravferden". Tidligere gjaldt bestemmelsen kun ved uenighet mellom like nære etterlatte, men en slik begrensning gjelder ikke lenger. Dette innebærer at kommunen avgjør alle saker hvor etterlatte er uenige om hvem som har rett til å sørge for gravferden.2 Dette betyr eksempelvis at kommunen treffer avgjørelse der det er uenighet mellom avdødes mor og avdødes bestemor om hvem som skal sørge for gravferden.
Kommunens avgjørelse
Kommunen skal treffe "nødvendig avgjørelse … på grunnlag av bestemmelsene i første og annet ledd", jf. gravplassloven § 9 tredje avsnitt.3 Ut i fra dette er det først og fremst naturlig å tenke at kommunen tar avgjørelse om hvem som skal sørge for gravferden. Det første kommunen må undersøke/sjekke ut er om det foreligger skriftlig erklæring om hvem som har rett til å sørge for gravferden. Dersom det ikke foreligger, er det naturlig å gå videre til § 9 andre avsnitt. Med grunnlag i § 9 andre avsnitt vil kommunen eksempelvis antakelig nokså raskt i normale situasjoner, komme til at avdødes mor og ikke avdødes bestemor skal sørge for gravferden, dersom det ikke foreligger erklæring som nevnt i § 9 første avsnitt. Dette vil nok være av de enklere sakene for kommunen å avgjøre.
Vanskeligere er det å avgjøre der avdødes barn er uenig med en person som hevder å være avdødes samboer, og det ikke foreligger erklæring som nevnt i § 9 første avsnitt. I et slikt tilfelle kommer nok kommunen ikke utenom å vurdere om vedkommende levde i "ekteskapslignende samboerskap med avdøde da dødsfallet fant sted".
I alle fall ved uenighet mellom like nære etterlatte, kan det være en åpning for at kommunen selv treffer avgjørelse i for eksempel spørsmål om valg av begravelsesform eller -sted når en leser lovforarbeidene.4 I den forbindelse forutsettes det at kommunen søker å finne fram til løsninger som vil framtre som naturlige.5 Det vil blant annet si at begravelsen normalt skjer i regi av Den norske kirke dersom avdøde var medlem av kirken, og at gravleggingen normalt finner sted der avdøde var bosatt.6
Ingen klageadgang
Avgjørelse som en kommune treffer i en slik sak vil ikke kunne påklages, jf. gravplassloven § 9 tredje avsnitt.7 Dette er begrunnet i avgjørelsens særegne karakter og behovet for en rask avslutning av saken.8 9
Spørsmålet om hvilken kommune som skal treffe avgjørelse
Av og til kan det oppstå spørsmål om hvilken kommune som skal treffe avgjørelse etter gravplassloven § 9 tredje avsnitt. Verken loven eller forarbeider ser ut til å løse dette. Det kan være god grunn til å anvende § 9 femte avsnitt analogisk slik at kommunen hvor avdøde hadde bopel ved dødsfallet tar avgjørelsen, eller om avdøde ikke hadde bopel her i landet, av den kommunen hvor dødsfallet fant sted.
I enkelte tilfeller hadde ikke avdøde det vi normalt anser som en bopel, som et konkret hus eller leilighet. Dersom avdøde likevel hadde fast tilknytning til en kommune, er det naturlig at denne kommunen treffer avgjørelse etter § 9 tredje avsnitt.10
Tidspunktet for når kommunen senest kan treffe "nødvendig avgjørelse"
Kommunen kan treffe "nødvendig avgjørelse" helt frem til gravlegging eller urnenedsettelse har funnet sted.11
Ikke mulighet til å delegere kommunens myndighet etter gravplassloven § 9 tredje avsnitt til andre rettsubjekter12
Kommuneloven har i § 5-4 en bestemmelse om delegering av myndighet til andre rettsubjekter til å fatte vedtak i saker om lovpålagte oppgaver. Departementet mener at gravplassloven § 9 tredje og fjerde avsnitt ikke gir holdepunkter for at kommunestyret kan delegere til andre rettsubjekter å gjøre vedtak etter denne bestemmelsen. Det er med andre ord kommunen som skal treffe vedtakene etter gravplassloven § 9 tredje og fjerde avsnitt.
Teksten er oppdatert per 29. april 2022.
1 For § 9 første og andre avsnitt.
2 Ot.prp.nr. 90 (2000-2001) s. 10.
3 For § 9 første og andre avsnitt.
4 Ot.prp.nr. 64 (1994-1995) s. 64. Departementet uttalte i brev av 10. desember 2008 at "[e]n annen mulighet er at kommunen selv treffer avgjørelse om hvor urnen skal settes ned, jf. Ot.prp. nr. 64 (1994-1995) på side 64".
5 Ot.prp.nr. 64 (1994-1995) s. 64.
6 Ot.prp.nr. 64 (1994-1995) s. 64.
7 Her går gravplasslovens regel om ingen klageadgang foran forvaltningslovens regel om rett til klage, jf. forvaltningsloven § 1.
8 Ot.prp.nr. 64 (1994-1995) s. 64.
9 For ordens skyld: Den som besørger gravferden skal gis anledning til å være ansvarlig for graven, med mindre noen etterlatte skriftlig krever spørsmålet avgjort av kommunen, jf. § 9 fjerde avsnitt. En slik avgjørelse kan derimot påklages til kommunen.
10 "Bopel"-begrepet omtales i denne gravplassveilederen i forbindelse med omtale av rett til fri grav etter gravplassloven § 6.
11 Dette fremgår av e-post fra departementet av 26. mai 2014 hva gjelder urner.
12 Teksten her er omskrevet fra departementsrundskriv Q-05/2022 pkt. 8.7.