Tønsberg gamle kirkegård med Mariakapellet. Foto: Daniel Korslund / Statsforvalternes fellestjenester

Hovedlinjer i gravplassregelverket

Gravplassloven er den mest sentrale loven for gravplassmyndigheten. Med basis i loven er det gitt sentrale og lokale forskrifter (gravplassvedtekter). Her omtales de mest sentrale elementene i regelverket.

Illustrasjon av utskrift fra lovdata.no.
Illustrasjon av utskrift fra lovdata.no. Foto: Kristian Døvik / Statsforvalteren i Vestfold og Telemark.

Innledning

De sentrale gravplassreglene for gravplassmyndighetene er gravplassloven, gravplassforskriften og gravplassvedtektene i den enkelte kommune. Gravplassloven av 1996/1997 avløste lov om kirker og kirkegaarde av 1897. Tematikken i lov om likbrænding ble også tatt inn i gravplassloven. Gravplassloven av 1996/1997 ble utfylt av gravplassforskriften av 1997. Det er lagt opp til at både gravplasslov og gravplassforskrift kan, tidvis skal, utfylles av lokale gravplassvedtekter (lokale forskrifter).

Gravplasslov

Gravplassloven består av 28 paragrafer. En del av bestemmelsene er av overordnet karakter, mens andre bestemmelser er mer detaljerte. Utgangspunktet i loven § 1 første avsnitt er at gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn. Det følger også av § 3 første avsnitt at gravplassmyndigheten har ansvaret for at gravplasser og bygninger på gravplasser "forvaltes med orden og verdighet" og "i samsvar med gjeldende bestemmelser".

Det er flere sentrale bestemmelser og noen nevnes her. For det første følger det av § 6 første avsnitt at avdøde personer som ved dødsfallet hadde bopel i kommunen hadde rett til fri grav på gravplass her. Det er også verdt å merke seg allerede her at fredningstid for en grav etter loven er minimum 20 år.1 Med det siktes det til at en grav ikke kan benyttes igjen før det har gått minimum 20 år. Et annet sentralt poeng i loven er at det formelt sett bare er én person som sørger for gravferden. Det er også slik at bare én person er ansvarlig eller har festerett til en grav.2

I loven er det også blant annet hjemmel til å fastsette vedtekter og avgifter.3 Gravplassmyndigheten fastsetter vedtektene for gravplasser, mens statsforvalteren godkjenner vedtektene (Statsforvalteren i Vestfold og Telemark godkjenner for hele landet, men ikke for Svalbard). Avgifter for bruk av gravkapell, anonym minnelund, navnet minnelund, urnevegg, kremasjon og feste av grav  fastsettes av kommunen etter forslag fra gravplassmyndigheten.

Etter avtale mellom kirkelig fellesråd og kommunen, kunne det ansvar og den myndighet som i gravferdsloven var lagt til kirkelig fellesråd, men departementets godkjennelse overføres til kommunen, jf. gravferdsloven § 23 (slik avtale ble inngått i 5 kommuner; Sandefjord, Modum, Gjesdal, Vennesla og Bærum). Fylkesmannen overtok i disse tilfelle den myndighet som i gravferdsloven var lagt til bispedømmerådet.

Bestemmelsen i § 23 om overføring av gravplassmyndighet til kommunen ble endret fra 1. januar 2021. Av gravplassloven § 23 femte avsnitt følger det at etter søknad fra kommunen kan statsforvalteren fastsette at ansvaret som lokal gravplassmyndighet etter loven skal ligge til kommunen.

Gravplassforskrift

Gravplassforskriften, som i alt består av 40 paragrafer, er mer detaljert enn gravplassloven:

  • Kapittel 1 har overskriften gravplass, og inneholder en rekke bestemmelser om gravplassen som sådan.
  • Kapittel 2 gjelder graver eller graven, og kapittel 3 gjelder gravminner.
  • Kapittel 4 regulerer kister og urner.
  • Kapittel 5 gjelder drift av krematorium og behandling av askeurner.
  • Kapittel 6 har forskjellige bestemmelser.

Gravplassvedtekter (forskrifter)

Det er lagt opp til at både gravplasslov og gravplassforskrift kan, og tidvis skal, utfylles av lokale gravplassvedtekter. Enkelte type reguleringer forutsettes det at må inn i vedtektene. Dette gjelder eksempelvis der det forventes at nedbrytning av kiste og legeme ikke skjer innen lovens minste fredningstid på 20 år på grunn av dårlig jordsmonn. Et annet eksempel er at stenging for kistegravlegging av hele eller deler av gravplassen må fastsettes i vedtektene for gravplassen (men bare der det er hjemmel for slik stengning).

Et forhold som må eller bør reguleres i gravplassvedtekter, er forhold knyttet til feste av grav.

Det er også en rekke andre forhold som skal og bør reguleres i lokale vedtekter. Vi har utarbeidet utkast til mal for forskrift om gravplassvedtekter på henholdsvis bokmål og nynorsk. Vedtekter er også omtalt i denne gravplassveilederens omtale av forvaltningslovens regler om forskrifter, og i denne gravplassveilederens del med noen utvalgte temaer knyttet til forvaltning av gravplass.

Gravplassvedtektene kan og bør ta høyde for det som er spesielt innenfor den enkelte kommune.

Fravikelse fra gravplassforskriften

Bestemmelsene i gravplassforskriften kan ikke fravikes i vedtekter for gravplass med mindre det følger av den enkelte bestemmelse at den kan fravikes.4 Departementet kan fravike øvrige bestemmelser i gravplassforskriften. Noen tilsvarende adgang for departementet for å fravike bestemmelser i gravplassloven finnes ikke.

Særlig om Svalbard

Gravplassloven gjelder ikke for Svalbard, jf. gravplassloven § 27. Her gjelder egne regler. Gravplassmyndigheten på Svalbard er regulert gjennom en egen forskrift som er fastsatt med hjemmel i lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard. Forskrift 15. februar 2008 nr. 153 om kirkegårder i Longyearbyen og askespredning på Svalbard fastsetter at bare askeurner kan gravlegges og legger forvaltningsansvar til soknepresten på Svalbard. Sysselmannen på Svalbard kan gi tillatelse til askespredning på øygruppen.

Teksten er oppdatert per 28. april 2021.

 

1 Gravplassloven § 8 første avsnitt. Urne kan likevel nedsettes i kistegrav som om det har gått under 20 år, jf. § 8 andre avsnitt. Det er også adgang til å gravlegge i dobbel dybde / to nivåer etter gravplassforskriften § 18.

2 Gravplassloven § 14 andre avsnitt omtaler at festerett til grav bare kan innehas av en person.

3 Gravplassloven § 21.

4 Gravplassforskriften § 39.