Gravplassloven § 3 andre avsnitt omhandler budsjett for gravplasser, herunder kommunens tilskudd:

Utgifter til anlegg, drift og forvaltning av gravplasser utredes av kommunen etter budsjettforslag fra soknet. Etter avtale med soknet kan kommunen yte tjenester i stedet for å gi tilskudd.

Sammenholdt med gjeldende kirkeordning for Den norske kirke betyr første setning at kirkelig fellesråd (eventuelt menighetsrådet i kommuner med ett sokn) kommer med budsjettforslaget der det ikke er kommunal gravplassforvaltning.1 I denne sammenheng hører det med at avgifter for bruk av gravkapell, anonym minnelund, navnet minnelund, urnevegg, kremasjon og feste av grav fastsettes av kommunen etter forslag fra gravplassmyndigheten.2

Gravplassloven § 3 sier ikke noe om hvordan gravplassmyndigheten skal utforme budsjettforslaget. Et minimum er at det budsjetteres slik at gravplassforvaltningen kan drives i tråd med lover og forskrifter. I denne sammenheng er det viktig at gravplassmyndigheten også husker de langsiktige oppgavene, eksempelvis at det i hver kommune skal være en eller flere gravplasser av slik størrelse at det til enhver tid er ledige graver for minst 3 prosent av kommunens befolkning. Behovet for tilrettelagte graver blant innbyggerne må det også tas hensyn til i budsjetteringen.

Det er viktig at økonomi knyttet til anlegg, drift og forvaltning av gravplass holdes adskilt fra økonomi knyttet til de kirkelige formål.

Særlig om festeavgift

I og med at festeavgift settes på kommunenivå, vil det være forskjell i avgifter mellom kommunene. Det er kommunen som fastsetter avgiften etter forslag fra gravplassmyndigheten. I utgangspunktet må slik fastsettelse regnes som en forskrift etter forvaltningsloven.3 Kommunens forskriftsvedtak kan ikke påklages i etterkant, men eventuell forhåndsvarsel/høring må skje i forkant av at vedtaket fastsettes

Når det gjelder internt i en kommune, anbefaler vi normalt at det ikke settes forskjellige festeavgiftssatser mellom gravplassene.4 På nasjonalt nivå er det ikke antatt at det gjelder noe prinsipp om såkalt "selvkost" i den forstand at avgiften ikke må begrenses til kostnaden ved å levere tjenesten.5 Om en likevel ønsker å ha ulike festeavgifter mellom gravplassene, må det være legitime, saklige grunner som begrunner forskjellsbehandling internt i kommunen.

Å ha ulike festeavgift for urne- og kistegrav må anses å være legitimt fordi en urnegrav normalt bare beslaglegger halvparten så stort areal som en kistegrav.

Når det er inngått en festeavtale, er selve innkrevingen av festeavtalen å regne som oppfølging av avtalen og regelverket om betaling av avgift. Normalt vil innkreving ikke regnes som et enkeltvedtak når det helt klart fremgår hva som skal betales. I enkelte tilfeller utøver gravplassmyndigheten et skjønn ved anvendelsen av regelverket i den konkrete saken. Dette kan tilsi at det er tale om et enkeltvedtak som kan påklages.6 Dette vil kunne tenkes å gjelde når det er uklarhet om det skal betales for en kistegrav eller urnegrav der dette har ulik pris, eller der det er uklarhet rundt hvor mange kvadratmeter graven utgjør når avgiften skal fastsettes ut ifra antall kvadratmeter.

Vi anbefaler at gravplassmyndigheten har god informasjon om priser for feste av grav og andre betalbare tjenester på sine nettsider.

Teksten er oppdatert per 30. mars 2021.

1 Forløperen til gravplassloven § 3 andre avsnitt andre setning er tidligere kirkelovs § 15 fjerde avsnitt.

2 Gravplassloven § 21 andre avsnitt.

3 Ref. "rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer" i forvaltningsloven § 2 første avsnitt bokstav c.

4 Vi har da ikke i tankene at det ved gravlegging av personer uten bopel i kommune kan kreves "dekning av kostnadene ved gravferden", jf. gravplassloven § 6 andre avsnitt andre setning, i tillegg til avgift som ved feste av grav.

5 NOU 2014:2 Lik og likskap pkt. 7.1.3.

6 Om forskjellen på å fastsette et gebyr ut fra et regulativ (ikke "avgjørelse") og etter skjønn, se Justisdepartementets lovavdelings uttalelse i sak 3489/88 E.